I går var det høstjevndøgn, den ene av to dager i året når dagen og natta er like lange. Den andre dagen er vårjevndøgn. Høstjevndøgn faller på 22.september eller 23. september, og tidspunktet varierer fra år til år. Fra nå av vil døgnet være mer mørkt enn lyst, og det vil vare helt frem til vintersolverv som er 21. desember.
Fra gammelt av har tiden rundt høstjevndøgn vært en tid for takknemlighet. Mikkelsmess i gammel tid, til minne om erkeengelen Mikael, ble feiret 29. september. Dette var en viktig innhøstingsfest, og en de store merkedagene i året. Ved Mikkelsmess skulle avlingen være innhøstet, buskapen skulle være i hus og sauene skulle være hentet ned fra fjellet. Ved Mikkelmess takket det gamle samfunnet for fruktbarhet og overflod, og det var tiden for ettertanke og hvile. Nå kunne snøen bare komme.
I våre dager har vi ikke noen tradisjon for høsttakkefest, med unntak av at Den norske kirke har høsttakkefest i slutten av september hvert år. De markerer «Engelen Mikael og alle englers dag» samtidig. Vårt samfunn takker ikke for grøden på samme måte som de gjør i USA og mange andre land. I mange land er Thanksgiving i slutten av november en av de store høytidene i året.
Jeg tenker at det er mye bra ved å vise takknemlighet for markens grøde. Kanskje vi burde hatt en høsttakkefest i de tusen hjem vi også? Tenk for en usedvanlig overflod vi lever i. I butikkene bugner det akkurat nå over av frodige, friske og fargerike grønnsaker, frukt og bær. Fulle av smak, vitaminer og sunnhet. Vi er heldige som bor i et land hvor det er så gode naturbetingelser for å produsere mat. Moder jord har vært raus med oss.
Jeg tenker at vi burde være mer takknemlige for maten, og ikke ta alt for gitt. Det å takke for markens grøde er noe vi altfor sjeldent gjør.
