Jeg går opp på loftet i huset, på leting etter en eske som jeg vet ble satt opp dit en gang, men som jeg ikke har sett på mange år.
Jeg mener den skal være full av gamle klær og gjenstander fra barndommen og ungdommen, og det viser seg også å stemme.
For når jeg endelig finner den, så ser jeg med en gang mange klesplagg og ting som jeg har glemt at jeg hadde. Ballkjoler og andre kjoler, min gamle ridecap som jeg en gang fikk til jul, glansbildene mine, min kjære HC Andersen eventyrbok, utstyr fra russetiden og ikke minst mine gamle dagbøker og minnebøker.
Og for å være ærlig, så var det særlig dagbøkene jeg var på utkikk etter da jeg beveget meg opp på loftet, for jeg tenkte at det kanskje kunne være artig å se igjen de gamle dagbøkene etter alle disse årene. Men, hehe, etter å ha lest gjennom dem, så vet jeg ikke helt om artig er det riktige ordet. Det er jo nesten så det kan være litt pinlig å lese i gamle dagbøker, men jeg må jo naturligvis le litt også når jeg leser gjennom dem.
Men minnebøkene som jeg fant igjen, de fortjener mer betegnelsen et artig gjensyn. Jeg fant igjen to minnebøker, og i dem er det mange fine minner og vers. Noen minner er gode personlige ord på veien, som de fra mine foreldre, tanter, onkler og lærere:
De aller fleste minnene er fra klassevenninnene i småskolen. Nesten ingen gutter har skrevet i min minnebok, så jeg tror ikke at guttene var så veldig interessert i å skrive i minnebøker. Det var en jentegreie. Minnene fra skolevenninnene er typiske minnerim; noen ord på veien. Som for eksempel dette fra min gode venninne Lisbeth:
Her er forresten et bilde av Lisbeth og meg fra den tiden:
Og et minne fra en annen klassevenninne:
Tja. Og så var det dette da:
Minnebøkene er som sagt et artig gjensyn, og de får meg til å huske hvordan det var å gå på skolen de første skoleårene.
Les mer
Likte du dette innlegget kan det også hende at du liker:
Så herlig! Dette går de unge virkelig glipp av 🙂 Ha en fin uke! klem fra cecilie
Helt enig Cecile, noe har blitt borte med all digitaliseringen! En uke til deg også:)
Minnebøker var stor stas! Jeg har mine et sted tror jeg. Vi hadde en «frøken» som var så veldig flink til å tegne og hadde en nydelig håndskrift. Hun brukte formskrift og ikke skjønnskrift og var dermed litt moderne. Vi prøvde hele tiden å få henne til å skrive i bøkee våre, men hun nektet å skrive mer enn en gang i hver bok. Ellers hadde hun ikke fått gjort noe annet. Men vi kjøpte jo ny bok a og til… En av guttene i klassen min hadde misforstått litt og skrev (helt sikkert beste mening, han var en snill gutt): «Roser er røde, fiole er blå og du er like så».
Hvem av dere er i Vossabunaden?
Ja, jeg også måtte trekke litt på smilebåndet av noen av minnene i minneboka, og de var som sagt er veldig artig gjensyn. Og det er Lisbeth som er i Hardangerbunaden:)