Dette diktet hørte jeg i går, og jeg synes det var så fint at jeg fikk lyst til å dele det.
DEN ANNSAME
Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.
Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?
Mangt har han rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.
Slik jaget han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på veien
men nådde han aldri att.
Jan Magnus Bruheim
Diktet «Den annsame» av Jan Magnus Bruheim handler om å være i tidsklemma. Om det å springe fra det ene til det andre uten å stoppe opp. Om det å ikke se mennesker rundt seg. Når jeg leser diktet tenker jeg på hvor viktig det er å senke skuldrene. Se seg rundt i hverdagen på alt det som er der. Se andre, og ta seg tid til gode samtaler og til refleksjon. Og ikke minst – legge merke til gleder, latter, håp og lengsler som måtte springe forbi på veien.
