Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
Hans Børli
Det våres i skogen her jeg bor. Snøen har blitt borte, og nå står bjørka lysegrønn og slipper sollyset inn mellom mørke grantrær. Det klukker, kvitrer og bruser. Langs stiene blomstrer hvitveis og blåveis, og selv bekkene har pynta seg med gule skinnende blomster.
Ikke så mye som skjer her ute i skogen, akkurat. Det er stort sett stille. Nesten ingenting annet å høre enn suset fra trærene, fuglene som kvitrer og lyden av vann som renner.
Men likevel.
Som Hans Børli sier i det dette fine diktet:
«En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.»
