Det har nettopp vært 17. mai, høysesongen for bunad. Jeg som har mine aner fra Gudbrandsdalen, er veldig glad i bunadene derfra.
Jeg har rondastakk og rutaliv og Gudbrandsdalens festdrakt – den første har jeg hatt helt siden konfirmasjonen.
For et par år siden fikk jeg enda en bunad i min eie, rutastakk fra Lesja, og den ble jeg veldig glad for. Det er en bunad som ikke er så lett å få tak i, med mindre man får vevd den selv. Rutastakken brukes på Lesja, der faren min vokste opp.
Ekstra hyggelig er det å ha stakken, siden jeg husker at slektninger fra Lesja brukte slike bunader.
Rutastakken fra Lesja har livkjolefasong, som er kjent fra Gudbrandsdalen fra slutten av 1700-tallet. Det er samme stoff i liv og stakk, og stakken har store ruter. Tradisjonelt er den laget i plantefarget ull, men det er jeg litt usikker på om min er. Slike stripete og rutete ullstoffer ble vanlige i bruk fra rundt 1800.
Det brukes hodeplagg – stivaturkle til rutastakken.
Bunaden brukes både med og uten forkle. Skjorta, eller «plagget», er i hvit lin eller bomullslerret, med hvitsømsbroderi på kragen og på håndmansjettene
Røde eller svarte strømper og svarte bunadsko hører til bunaden. Som ytterplagg brukes sjal. Av bunadsølv brukes gjerne storsølje – «dingsleknapp», som det heter på Lesja.
I fjor besøkte jeg også Lesja bygdemuseum og tok en titt på draktsamlingen der.
Foto nedenfor: Tatt ved Lesja bygdemuseum
Les andre innlegg om bunad:
